Den vitenskapelige metode er kanskje det viktigste menneskeheten har utviklet. Det aller meste du omgir deg med, som er laget av mennesker, har på et eller annet vis en tilknytning til metoden.

Den vitenskapelige metode er en verktøykasse

Den vitenskapelige metode er en samling av teknikker som brukes til å undersøke forskjellige fenomener, for å skaffe ny kunnskap og for å korrigere tidligere kunnskap. I tillegg angir metoden hvordan ny kunnskap skal integreres med tidligere kunnskap.

Grunnsteinene i den vitenskapelige metode

Grov sett kan vi si at den vitenskapelige metode har to grunnleggende steg. Det første steget er når vi samler inn data (fakta) gjennom å systematisk observere noe eller gjennom forskjellige eksperimenter. For eksempel kan vi observere hva som skjer med vann dersom vi endrer temperaturen i og omkring vannet.

Det neste steget er å formulere hypoteser som vi deretter tester. Hypoteser er gjetninger eller antagelser om noe vi tror stemmer. Tilbake til eksempelet med vann, der vi kanskje har funnet ut at rent vann koker og fordamper dersom vi øker temperaturen til 100 grader celsius, vil en naturlig hypotese (antagelse) være at alt rent vann koker ved 100 grader. Det gjør det ikke.

Gjennom nye observasjoner og eksperimenter, kan vi for eksempel finne ut at rent vann koker på lavere temperaturer, alt ettersom hvilken høyde vi befinner oss på. Varmer du vann på toppen av Mount Everest, vil det koke raskere (på en lavere temperatur).

Teorier utvikler seg

Vi finner altså ut hvordan ting fungerer, gjennom å teste og observere. Dette gjøres kontinuerlig i mange vitenskapelige sammenhenger. Vi når som regel aldri det punktet der vi kan og vet alt innenfor et fagfelt. I stedet utvides spekteret av antallet relevante spørsmål vi vil ha svar på, noe som igjen kan påvirke den eventuelle teorien (forklaringsmodellen) som omfavner temaet.

Det betyr ikke at teorien er feil, men at vi får mer gjennomgående kunnskap, og derfor foretar justeringer av teorien.

En robust teori

Det som regnes som robuste teorier er ofte der vi har forsket mye, og der eventuelle justeringer er marginale. Prinsippet som teorien hviler på, trenger ikke nødvendigvis endres, men det tas i stedet visse forbehold.

Et eksempel på dette er karbondatering. Man vet at halveringstiden for karbonisotopen C14 er på cirka 5730 år, pluss/minus 40 år. Det finnes et enormt antall observasjoner som støtter dette. Men, relativt nylig har det vist seg at karbondatering av enkelte livsformer i havet, ikke er like nøyaktige. For eksempel ble en sprell levende sel datert til å være rundt 1400 år gammel.

Det betyr ikke at karbondatering ikke er brukbart i de fleste sammenhenger, men heller det at metoden ikke er egnet under alle forhold. Selve teorien som ligger til grunn, atomteorien, endres ikke på grunn av denne nevnte oppdagelsen, og karbondatering av andre objekter viser at metoden er fortsatt å regne som meget pålitelig.

Den vitenskapelige metode sikrer etterprøvbarhet

Et av de viktigste elementene ved den vitenskapelige metode, er rapporteringsprosedyrene. Det vanlige er at nye oppdagelser blir skrevet etter en protokoll, som andre kan bruke til å gjenskape observasjonen. Alle relevante forhold som hypotesene man testet, metoden man brukte, hvilke funn mann gjorde og hvilke konklusjoner man trekker fra dette, beskrives nøyaktig.

Dette blir så ofte vurdert av såkalte fagfeller, andre eksperter på samme område. Slike rapporter publiseres i vitenskapelige tidsskifter, og rapporten blir som regel tilgjengelig for andre fagfolk. Dermed kan hvem som helst etterprøve observasjonen, og eventuelt komme med innsigelser eller korreksjoner av funnene. Tar vi for oss eksempelet med vann igjen, betyr dette at det ikke holder å bare påstå at vann fordamper ved 100 grader. Andre må kunne teste dette under de samme forholdene.