”Å” forteller oss at det kommer en infinitiv, mens ”og” er en konjunksjon som binder flere ledd eller setninger sammen. Her viser vi deg noen eksempler på hvordan du bruker henholdsvis og - å riktig.
Hovedregelen for bruk av og – å.
Hovedregelen er at ”å” bare skal brukes når du har en infinitiv (å bruke, å gjøre, å finne, å kjøre). ”Og” er en konjunksjon som binder ord, setninger og ledd sammen. Tvilen oppstår som regel når vi har to infinitiver som skal forbindes.
Her skal og - å benyttes på denne måten:
Han ønsket å spise og drikke godt denne sure og kalde høstkvelden.
Hun hadde lyst til både å kjøre og snakke i mobilen samtidig.
De gikk først ut for å lage en stor snømann og gå på ski senere på dagen.
Fortidsregelen
Om du er i tvil, finnes det knep for å finne ut av hva som er riktig bruk av og – å. Den grammatikalske sammenhengen kan gi deg svaret, eller du kan benytte det som kalles for fortidsprøven. Dersom du i stedet for infinitiv setter setningen i fortid, vil du kunne bestemme og – å ut fra om det bare er den første infinitiven som endres, eller om det gjelder begge infinitivene.
Han vil forsøke å lære å danse og komme i bedre form.
Fortidsprøven tilsier da følgende:
Han forsøkte å lære å danse og kom i bedre form.
Den første setningen er med andre ord skrevet rett.
Et annet eksempel:
De vil forsøke og/å lære og/å snakke og/å skrive italiensk før de emigrerer til Italia.
a) å forsøke og/å lære
b) å lære og/å snakke
c) å snakke og/å skrive
Når vi gjør om de ulike leddene, får vi først at ”de forsøkte å lære”. Her skal det være ”å” foran lære (foran forsøke vil det uansett være ”å” i og med at det bare er den første infinitiven som endres). I det andre leddet (b) blir dette i fortid endret til: ”De lærte å snakke”. Begge infinitivene endres. Dermed skal det også her benyttes ”å”. I det tredje leddet (c) endres dette i fortid til: ”De snakket og skrev”. Her blir begge infinitivene endret og skal forbindes med ”og”. Dermed blir hele setningen som følger:
De vil forsøke å lære å snakke og skrive italiensk før de emigrerer til Italia.
(Å forsøke å lære å snakke og skrive...)
Dersom to sideordnede infinitiver ikke beskriver to separate handlinger, der den første infinitiven i stedet sier noe om hvordan handlingen foregår, vil det være korrekt å bruke ”og”:
De bestemte seg for å ligge og/å snakke om det som hadde skjedd.
Fortidsprøven:
De lå lenge og pratet med hverandre om det som hadde skjedd.
Det var vanlig at de ble stående og/å klage på alt og alle.
Fortidsprøven:
De stod og klaget på alt og alle.
Dermed blir fasiten: Det var vanlig at de ble stående og slynge bebreidelser mot hverandre.
Å hoppe og/å danse av glede:
Hun hoppet og danset av glede.
Å le og/å gråte om hverandre.
De lo og gråt om hverandre.
Særtilfeller med og-å
Du drar og handler. Du går og spiser. Du leser og lærer. I disse tilfellene kan du sjekke med ”for å” foran den andre infinitiven. Det er noe du gjør med en hensikt. Du drar ”for å” handle. Du går ”for å” spise. Du leser ”for å” lære. Det samme gjelder for ”hun ville ut i verden og prøve lykken”.
I disse tilfellene er det en ”skjult” infinitiv. Dermed bruker vi ”og” i stedet for ”å.
Men:
Jeg er ute å kjøre. De kom ut å kjøre.
Dette er faste, stivnede uttrykk som sier noe om at vi er kommet i vanskeligheter.
Høflighetsfraser
Høflighetsfraser har sine egne regler. I fraser som ”vær (så) snill og – å...” vil fortidsprøven tilsi at begge infinitivene endres: ”Han var snill og hjalp meg”. Både nynorsk og bokmål kan bruke ”og” i denne sammenhengen. På bokmål har det vært vanlig å bruke et ”så” i tillegg: ”Kan du være så snill å hjelpe meg”.